Jeg må si en ting. Blomster er veldig fine og morsomme. Noe av det gøyeste jeg vet er blomster, nest etter bein. Derfor tror jeg nesten ikke jeg kan la være å røre blomstene. Selv om jeg vet at jeg ikke har lov til å røre dem. Det er i hvert fall veldig vanskelig.
Du husker sikkert den historien om graveplass på stua? (Hvis ikke kan du lese den nedenfor.) Nå har det skjedd igjen. Det var ikke det at de hadde glemt å stenge igjen den delen av rommet, men jeg har funnet ut at hvis jeg først hopper opp på en liten kiste, og så hopper opp på ryggen av sofaen, da kan jeg i grunnen gå hvor jeg vil. Det er veldig gøy, for bak sofaen er det mange spennende ting som jeg ikke vet så mye om ennå. Jeg vet selvsagt at jeg ikke har lov å gå oppi sofaen. Jeg vet i grunnen ganske godt at jeg ikke har lov til å gå opp i noen av storhundens og morhundens sitte- og soveplasser. Bortsett fra den som triller fort rundt, da, men den er det ikke noe gøy å hoppe opp i likevel.
Det som gjør at det blir veldig fristende, er at når morhunden ikke er der, da kan jeg gjøre det likevel, eller i hvert fall får jeg ikke skjenn når jeg gjør det. Og da skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg ikke kan gjøre det.
Så er det det da, at når jeg har vært alene fryyyyktelig lenge, spesielt når det blir lyst og storhunden og morhunden ikke har kommet ut fra liggeplassen sin, da synes jeg ikke det er noe gøy med filleriste-beinet, eller gnagebeinet eller ballene. Da er det mye gøyere å gjøre noe annet, for eksempel å se hva som er under de blomstene som står på stua.
Det gjorde jeg for to dager siden, men det ble ikke noe gøy. For det første var det ingenting under blomsten, men det var i grunnen greit, for det var litt gøy likevel, i hvert fall da jeg filleristet den oppi sofaen. Det var også ganske gøy at det ble fine merker etter labbene mine når jeg hoppet opp i den andre sitteplassen. Det som ikke var noe gøy var at akkurat da jeg hadde tenkt å gå ned fra sitteplassen og inn på kjøkkenet, så kom storhunden. Og han var kjempesint! Han bjeffet kjempehøyt og slo hard i et bord så det kom et ordentlig smell, og ropte "Nei NÅ er det NOK!". Jeg vet jo ikke hva NOK er, men jeg skjønte at det ikke var noe gøy. Og så kom han inn på stueplassen der jeg var og løftet meg opp og satte meg hardt ned igjen på den andre siden av sofaen, mens han bjeffet og bjeffet. Så da la jeg meg rett ned og tok halen min under meg, og lagde meg så bitte liten jeg bare kunne slik at han skulle synes synd på meg og glemme at han var sint. Men han glemte det ikke, og bare fortsatte å bjeffe og bråke, og til slutt ble jeg litt redd, for så mye skjenn har jeg aldri fått før.
Det er dessuten ikke så ofte jeg får skjenn av storhunden, for han er ikke så ofte her. Det er morhunden som gir meg oftest skjenn, hun skjenner faktisk på meg nesten hele tiden, men hun gir meg aldri så mye skjenn på en gang og ikke bråker hun like mye heller. Jeg prøvde forresten å se etter henne også, men hun kom ikke, og selv om hun kan bjeffe nesten like høyt som storhunden, så er det ikke helt sikkert hun hadde hjulpet meg likevel. For jeg vet jo egentlig at hun vil ha de blomstene for seg selv.
Til slutt så sluttet storhunden å bjeffe, men det ble ikke noe gøy likevel, for han satte meg ut på trappa. Da gråt jeg litt, for jeg ville egentlig ikke være ute, og så ville jeg at storhunden skulle bli blid igjen og kanskje leke med meg, og at morhunden skulle komme og trøste meg og si at jeg var "snill", slik som før en gang. Men til slutt så gikk jeg ned i hagen og lekte litt forsiktig med blomstene der, selv om det ikke var så veldig gøy.
Etter en veldig veldig lang stund fikk jeg komme inn igjen, men da sto alle møblene på en veldig rar måte, jeg kjente meg nesten ikke igjen, og så holdt de på med den forferdelige puste-og-pese-maskinen, og ville ikke snakke med meg en gang. Så da gikk jeg og la meg på teppet mitt, enda jeg egentlig hadde lyst til å gjøre noe annet. Mens jeg lå der, så la jeg merke til at den lille kista ved sofaen ikke var der lenger. Og så så jeg også at det var én blomst til der borte på stua. Og da måtte jeg begynne å lure på om det var noe under den. Det hadde vært veldig gøy å se. Og jeg tror at selv om kista er borte, så kanskje jeg klarer å hoppe rett opp i sofaen, for jeg er ganske sterk når jeg vil. Men jeg vil ikke at storhunden skal se det, for da kan det hende han begynner å bjeffe igjen med den sinte stemmen. Så kanskje jeg venter til en dag når storhonden og morhunden ikke er der, før jeg prøver, for den blomsten ser veldig fin ut. Nå står den der borte i kroken sin og vifter med bladene, akkurat som den erter meg og sier at jeg skal komme å se hva den har under seg. Og da blir det veldig vanskelig å la være. På en måte kunne det vært fint om morhunden kunne sette den blomsten et annet sted. For så lenge den står der den står nå, blir det veldig vanskelig å være snill…
