Som du sikkert har skjønt har jeg det ganske fint med storhunden og morhunden min. Jeg har mye gøy å finne på både inne og ute. Kanskje spesielt ute, for der er det så mye fint å grave i.
Men noen dager har jeg det ikke så fint, og i går var en sånn dag. Det begynte ganske bra, for jeg fikk slippe ut ganske tidlig, men så måtte jeg fort inn igjen. Det gjorde ikke så mye, for jeg fikk mat. Imens jeg spiste gikk morhunden og storhunden inn og ut av mange dører. INN på badet, UT av badet, INN på kjøkkenet, INN på soverommet, INN på badet igjen. Jeg prøvde å følge med, men det var ikke så lett, for jeg måtte jo spise også. Alltid når de begynner sånn, så blir jeg litt engstelig, for mange ganger så går de ut og jeg får ikke være med. Det synes jeg ikke er noe gøy, så da bjeffer jeg litt, men de kommer ikke og henter meg likevel. Som oftest legger jeg meg for å sove, for det er så kjedelig.
Det tenkte jeg kanskje skulle skje i går også, men så begynte morhunden å lete fram ute-tingene mine og da ble jeg glad, for det betyr at jeg skal være med ut, og det er gøy! Jeg fikk gå å tisse, men så skulle de ha meg med inn i den trille-rundt-sitteplassen, og det synes jeg ikke er så gøy. Da jeg var mindre, måtte jeg kaste opp mange ganger i den trille-rundt-sitteplassen, for alt beveget seg rundt i rasende fart, selv om jeg satt helt stille. Nå i det siste har jeg ikke kastet opp, men jeg synes ikke det er så veldig gøy likevel.
Etter en stund stoppet vi like ved der storhunden pleier å være, og så fikk jeg gå ut, og bortover den veien der det er mange mange storhunder og mange mange trille-rundt-sitteplasser som kjører rundt i rasende fart og brummer. Ganske fort gikk vi inn i et hus, og der inne lukter det veldig rart. Både fra storhunder og andre hunder og katter(!) og andre dyr og litt mat og noen veldig rare lukter som jeg ikke tror jeg liker. Inne der er den storhunden som alltid har stor hvit frakk, og jeg er ikke helt sikker på om han er en venn. Noen ganger gir han meg litt mat og klapper meg og sier at jeg er veldig fin. Men av og til løfter han meg opp på et høyt og glatt bord, og der må jeg stå mens han drar i ørene mine og åpner munnen min og kniper meg både her og der. Jeg skjønner ikke hvorfor, men i det siste lar jeg han bare gjøre det, for han gjør det enten jeg knurrer på han eller ikke, og selv om det er litt rart, gjør det jo ikke vondt.
Et par ganger har det skjedd noe mens jeg har vært der, som jeg i hvert fall ikke liker. Først så kniper han meg på ryggen og så stikker han meg med en lang pinne og så begynner det å svi. Det er IKKE gøy! Sånn var det i går også, og selv om morhunden var der hele tiden, så hjalp hun meg ikke! Det synes jeg var litt rart, men hun sa noe om at jeg var veldig flink, og klappet meg hele tiden, og så fikk jeg litt mat fra han med frakken. Den spiste jeg, men jeg var ikke sikker på om han kom til å stikke meg igjen, så jeg spiste veldig forsiktig. Heldigvis fikk jeg gå ut like etterpå, og da ble det litt bedre.
Det som er rart er at en gang traff vi han med frakken på veien, og da var han bare hyggelig og klappet og snakket pent med meg og morhunden. Men da hadde han ikke den hvite frakken på seg! Så jeg tror det er noe med at når han har på seg den, da kan han stikke og knipe og dra meg i ørene. Så jeg tror jeg har bestemt meg for at jeg ikke liker de med hvite frakker. Selv om jeg får litt mat av dem. Jeg håper det blir lenge til morhunden tar meg til huset hans igjen.
