Oops! Jeg har gjort det igjen…

Jeg må si en ting. Blomster er veldig fine og morsomme. Noe av det gøyeste jeg vet er blomster, nest etter bein. Derfor tror jeg nesten ikke jeg kan la være å røre blomstene. Selv om jeg vet at jeg ikke har lov til å røre dem.  Det er i hvert fall veldig vanskelig.

Du husker sikkert den historien om graveplass på stua? (Hvis ikke kan du lese den nedenfor.) Nå har det skjedd igjen. Det var ikke det at de hadde glemt å stenge igjen den delen av rommet, men jeg har funnet ut at hvis jeg først hopper opp på en liten kiste, og så hopper opp på ryggen av sofaen, da kan jeg i grunnen gå hvor jeg vil. Det er veldig gøy, for bak sofaen er det mange spennende ting som jeg ikke vet så mye om ennå. Jeg vet selvsagt at jeg ikke har lov å gå oppi sofaen. Jeg vet i grunnen ganske godt at jeg ikke har lov til å gå opp i noen av storhundens og morhundens sitte- og soveplasser. Bortsett fra den som triller fort rundt, da, men den er det ikke noe gøy å hoppe opp i likevel.

Det som gjør at det blir veldig fristende, er at når morhunden ikke er der, da kan jeg gjøre det likevel, eller i hvert fall får jeg ikke skjenn når jeg gjør det. Og da skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg ikke kan gjøre det.

Så er det det da, at når jeg har vært alene fryyyyktelig lenge, spesielt når det blir lyst og storhunden og morhunden ikke har kommet ut fra liggeplassen sin, da synes jeg ikke det er noe gøy med filleriste-beinet, eller gnagebeinet eller ballene. Da er det mye gøyere å gjøre noe annet, for eksempel å se hva som er under de blomstene som står på stua.

Det gjorde jeg for to dager siden, men det ble ikke noe gøy. For det første var det ingenting under blomsten, men det var i grunnen greit, for det var litt gøy likevel, i hvert fall da jeg filleristet den oppi sofaen. Det var også ganske gøy at det ble fine merker etter labbene mine når jeg hoppet opp i den andre sitteplassen. Det som ikke var noe gøy var at akkurat da jeg hadde tenkt å gå ned fra sitteplassen og inn på kjøkkenet, så kom storhunden. Og han var kjempesint! Han bjeffet kjempehøyt og slo hard i et bord så det kom et ordentlig smell, og ropte "Nei NÅ er det NOK!". Jeg vet jo ikke hva NOK er, men jeg skjønte at det ikke var noe gøy.  Og så kom han inn på stueplassen der jeg var og løftet meg opp og satte meg hardt ned igjen på den andre siden av sofaen, mens han bjeffet og bjeffet. Så da la jeg meg rett ned og tok halen min under meg, og lagde meg så bitte liten jeg bare kunne slik at han skulle synes synd på meg og glemme at han var sint. Men han glemte det ikke, og bare fortsatte å bjeffe og bråke, og til slutt ble jeg litt redd, for så mye skjenn har jeg aldri fått før.

Det er dessuten ikke så ofte jeg får skjenn av storhunden, for han er ikke så ofte her. Det er morhunden som gir meg oftest skjenn, hun skjenner faktisk på meg nesten hele tiden, men hun gir meg aldri så mye skjenn på en gang og ikke bråker hun like mye heller. Jeg prøvde forresten å se etter henne også, men hun kom ikke, og selv om hun kan bjeffe nesten like høyt som storhunden, så er det ikke helt sikkert hun hadde hjulpet meg likevel. For jeg vet jo egentlig at hun vil ha de blomstene for seg selv.

Til slutt så sluttet storhunden å bjeffe, men det ble ikke noe gøy likevel, for han satte meg ut på trappa. Da gråt jeg litt, for jeg ville egentlig ikke være ute, og så ville jeg at storhunden skulle bli blid igjen og kanskje leke med meg, og at morhunden skulle komme og trøste meg og si at jeg var "snill", slik som før en gang. Men til slutt så gikk jeg ned i hagen og lekte litt forsiktig med blomstene der, selv om det ikke var så veldig gøy.

Etter en veldig veldig lang stund fikk jeg komme inn igjen, men da sto alle møblene på en veldig rar måte, jeg kjente meg nesten ikke igjen, og så holdt de på med den forferdelige puste-og-pese-maskinen, og ville ikke snakke med meg en gang. Så da gikk jeg og la meg på teppet mitt, enda jeg egentlig hadde lyst til å gjøre noe annet. Mens jeg lå der, så la jeg merke til at den lille kista ved sofaen ikke var der lenger. Og så så jeg også at det var én blomst til der borte på stua. Og da måtte jeg begynne å lure på om det var noe under den. Det hadde vært veldig gøy å se. Og jeg tror at selv om kista er borte, så kanskje jeg klarer å hoppe rett opp i sofaen, for jeg er ganske sterk når jeg vil. Men jeg vil ikke at storhunden skal se det, for da kan det hende han begynner å bjeffe igjen med den sinte stemmen. Så kanskje jeg venter til en dag når storhonden og morhunden ikke er der, før jeg prøver, for den blomsten ser veldig fin ut. Nå står den der borte i kroken sin og vifter med bladene, akkurat som den erter meg og sier at jeg skal komme å se hva den har under seg. Og da blir det veldig vanskelig å la være.  På en måte kunne det vært fint om morhunden kunne sette den blomsten et annet sted. For så lenge den står der den står nå, blir det veldig vanskelig å være snill…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mars 7, 2006 at 4:48 pm Kommentarer (1)

Jeg tror ikke jeg liker hvite frakker.

Som du sikkert har skjønt har jeg det ganske fint med storhunden og morhunden min. Jeg har mye gøy å finne på både inne og ute. Kanskje spesielt ute, for der er det så mye fint å grave i.

Men noen dager har jeg det ikke så fint, og i går var en sånn dag. Det begynte ganske bra, for jeg fikk slippe ut ganske tidlig, men så måtte jeg fort inn igjen. Det gjorde ikke så mye, for jeg fikk mat. Imens jeg spiste gikk morhunden og storhunden inn og ut av mange dører. INN på badet, UT av badet, INN på kjøkkenet, INN på soverommet, INN på badet igjen. Jeg prøvde å følge med, men det var ikke så lett, for jeg måtte jo spise også. Alltid når de begynner sånn, så blir jeg litt engstelig, for mange ganger så går de ut og jeg får ikke være med. Det synes jeg ikke er noe gøy, så da bjeffer jeg litt, men de kommer ikke og henter meg likevel. Som oftest legger jeg meg for å sove, for det er så kjedelig.

Det tenkte jeg kanskje skulle skje i går også, men så begynte morhunden å lete fram ute-tingene mine og da ble jeg glad, for det betyr at jeg skal være med ut, og det er gøy! Jeg fikk gå å tisse, men så skulle de ha meg med inn i den  trille-rundt-sitteplassen, og det synes jeg ikke er så gøy. Da jeg var mindre, måtte jeg kaste opp mange ganger i den trille-rundt-sitteplassen, for alt beveget seg rundt i rasende fart, selv om jeg satt helt stille. Nå i det siste har jeg ikke kastet opp, men jeg synes ikke det er så veldig gøy likevel.

Etter en stund stoppet vi like ved der storhunden pleier å være, og så fikk jeg gå ut, og bortover den veien der det er mange mange storhunder og mange mange trille-rundt-sitteplasser som kjører rundt i rasende fart og brummer. Ganske fort gikk vi inn i et hus, og der inne lukter det veldig rart. Både fra storhunder og andre hunder og katter(!) og andre dyr og litt mat og noen veldig rare lukter som jeg ikke tror jeg liker. Inne der er den storhunden som alltid har stor hvit frakk, og jeg er ikke helt sikker på om han er en venn. Noen ganger gir han meg litt mat og klapper meg og sier at jeg er veldig fin. Men av og til løfter han meg opp på et høyt og glatt bord, og der må jeg stå mens han drar i ørene mine og åpner munnen min og kniper meg både her og der. Jeg skjønner ikke hvorfor, men i det siste lar jeg han bare gjøre det, for han gjør det enten jeg knurrer på han eller ikke, og selv om det er litt rart, gjør det jo ikke vondt.

Et par ganger har det skjedd noe mens jeg har vært der, som jeg i hvert fall ikke liker. Først så kniper han meg på ryggen og så stikker han meg med en lang pinne og så begynner det å svi. Det er IKKE gøy! Sånn var det i går også, og selv om morhunden var der hele tiden, så hjalp hun meg ikke! Det synes jeg var litt rart, men hun sa noe om at jeg var veldig flink, og klappet meg hele tiden, og så fikk jeg litt mat fra han med frakken. Den spiste jeg, men jeg var ikke sikker på om han kom til å stikke meg igjen, så jeg spiste veldig forsiktig. Heldigvis fikk jeg gå ut like etterpå, og da ble det litt bedre.

Det som er rart er at en gang traff vi han med frakken på veien, og da var han bare hyggelig og klappet og snakket pent med meg og morhunden. Men da hadde han ikke den hvite frakken på seg! Så jeg tror det er noe med at når han har på seg den, da kan han stikke og knipe og dra meg i ørene. Så jeg tror jeg har bestemt meg for at jeg ikke liker de med hvite frakker. Selv om jeg får litt mat av dem. Jeg håper det blir lenge til morhunden tar meg til huset hans igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mars 4, 2006 at 11:24 am Kommentarer (3)

Jeg er så snill!


Jeg vet at jeg er en litt rampete hund. Det vet jeg, fordi jeg får mye skjenn. Det er nok ikke så rart, for jeg er ikke så stor ennå, og har ikke lært alt som man må lære. Mange ganger forstår jeg ikke heller hvorfor storhunden eller morhunden hisser seg sånn opp. Slik som da jeg ikke fikk lage graveplass på stua (som jeg fortalt om før en dag). Andre ganger tror jeg at jeg forstår, men er ikke helt sikker, så jeg prøver å gjøre ting for å se om jeg får skjenn eller ikke. Hvis for eksempel døren til badet er åpen, så har jeg av og til prøvd å rive ned hånddukene for å riste dem litt. Noen ganger får jeg ikke skjenn, men andre ganger får jeg skjenn. Jeg har lagt merke til at hvis morhunden er i et annet rom, så får jeg ikke skjenn nesten uansett hva jeg finner på. Jeg kan nok merke at når hun kommer inn i rommet igjen at hun ikke helt liker seg, for da hender det at hun bjeffer og skjenner litt for seg selv; "Nei-hva-er-det-du-har-gjort-NÅ-da" kan hun si. Men hun sier det liksom ikke til meg. Tror jeg.

Nå i det siste har jeg imidlertid forstått at hvis jeg snuser på, eller henter noe fra kjøkkenbenken så er det ikke bra. Det er ikke alltid jeg har fått skjenn når jeg har gjort det, men veldig ofte, og alltid hvis morhunden er på kjøkkenet når jeg gjør det.
Her en dag hadde hun satt fram veldig mye gøy på kjøkkenbenken; En eplekake, en liten håndduk, en tresleiv (de er veldig gøy å bite i), en pakke med smør og mangre andre gøye ting. Jeg hadde veldig lyst å hente de tingene og leke med dem eller kanskje spise dem. Men jeg gjorde det ikke! Enda morhunden og storhunden hadde sagt "god natt" og jeg var helt alene og tingene fortsatt sto der! Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det, for det er ikke sikkert at jeg hadde fått skjenn. Dessuten er jeg alltid litt trøtt når det er mørkt, så jeg tenkte at kanskje kunne gjøre det etterpå, når det ble lyst. Men jeg gjorde det ikke da heller, jeg lekte litt med fille-riste-beinet mitt i stedet. Det er jo gøy det også.

Når morhunden kom etter det var blitt lyst igjen så var hun veldig rar. Da hun kom inn på kjøkkenet  sa hun "oj-oj-oj!!", og da trodde jeg kanskje jeg skulle få skjenn igjen. Men i stedet fikk jeg masse klapp og lekedytt og så sa hun "Åååh så flink gutt! Ikke rørt noen ting du jo!  Nå var du jammen snill!"

Jeg vet ikke helt hva "snill" er, men jeg tror det må være noe veldig bra, for etterpå fikk jeg et kjøttbein, og det var gøy, og så ble morhunden med ut, og det var veldig gøy!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on mars 2, 2006 at 11:26 am Kommentarer (1)

Hele huset rister!


I går skjedde det noe veldig rart. Jeg lå på kontoret og sov, for jeg hadde vært ute på jordet og gravd hele dagen, så jeg var ganske trøtt. Plutselig våknet jeg, for det begynte å brumme, akkurat som når rundt-og-rundt-med-klær-og-vann maskinen begynner å bråke. Men den var helt stille, så dette var noe annet. Siden jeg ikke visste hva det var, var det best å bjeffe litt, men det hjalp visst ikke, for plutselig kom det et kjempesmell og så begynte hele huset å riste! Det er helt sant! Da ble jeg redd, for det må være en skikkelig stor hund som kan riste hele det store huset vårt!!

Jeg tror morhunden ble litt redd også, for hun føk opp av kontorstolen sin. Siden jeg var mest redd fikk jeg trøst, og det var bra. Jeg skjønte ikke så mye av det hun sa, men jeg tror hun mente at den kjempestore ristehunden bare ville skremme oss litt og at det ikke var noe å bry seg om.

Da tenkte jeg at det var best å passe litt på så ikke den kjempestore ristehunden kom tilbake, for selv om jeg er liten så er jeg ganske tøff altså! Så jeg bjeffet ved balkongdøren for å gå ut og se om den var der fremdeles. Jeg så og så, men jeg kunne ikke se den noe sted, men hvis jeg hadde sett den så skulle jeg skjent veldig mye og bjeffet at han ikke behøvde å vise seg her igjen, for da altså!

Mens jeg var der ute på balkongen fikk jeg øye på noe annet, og det var en bille som krøp rundt og rundt. Jeg bjeffet for å skremme den litt, og det ble den for den lå plutselig helt stille. Det var ikke så gøy, så jeg dyttet den litt med snuten for å se om den ville leke, og da begynte den å sprelle med beina, og det var gøy! Jeg lekte litt med den en stund, men så ble jeg lei, så jeg spiste den i stedet. Den smakte ikke så veldig godt, men det ble en fin knaselyd når jeg tygget. Det var gøy.

Etterpå så jeg litt mer etter den kjempestore ristehunden, men den viste seg ikke. Det var jeg glad for, for jeg vet ikke om jeg hadde turt å kjempe med en så stor hund. Siden alt virket trygt, så ville jeg inn igjen og gikk og la meg på kontoret for å sove. Men jeg er fortsatt litt redd for at den kjempestore ristehunden skal komme tilbake….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on februar 24, 2006 at 1:05 pm Kommentarer (1)

Ingen graveplass på stua. Sukk.

I dag er jeg veldig glad for at det ikke er i går, for i går var en helt pyton dag. Både storhunden og morhunden var veldig sure hele dagen, og ville ikke være med på noe gøy nesten. Nå skal du høre hva som skjedde.

Jeg våknet litt tidlig, for det var en stor lastebil som kjørte forbi, og da dundret og bråket det sånn og egentlig blir jeg litt redd. Men storhunden og morhunden lå fremdeles stille på sengeplassen sin, og de merket visst ingenting til lastebilen. Jeg måtte bare finne på noe å gjøre selv, og det gjorde jeg!

Vanligvis, når storhunden og morhunden ikke er sammen med meg, pleier de å stenge av en del av rommet slik at jeg ikke kommer fram. Det er der hvor de pleier å sitte og se inn i et bål, eller inn i det firkantede buret, som har mange storhunder som snakker eller gjør andre ting, men som ikke lukter noen ting.

Det med den stengingen er i grunnen litt rart, for noen ganger lar morhunden det stå åpent, og hvis jeg da prøver å gå å snuse på det firkantede buret eller på noen av blomstene, så skjenner hun på meg. Jeg forstår ikke hvorfor, men jeg tror ikke hun liker at jeg går inn der.

Men i går morres tenkte jeg kanskje hun hadde ombestemt seg, for det hadde vært åpent veldig, veldig lenge. Så derfor tenkte jeg at jeg skulle gå å sjekke området litt nærmere, og kanskje forbedre det litt. Jeg begynte først med det firkantede buret, men det var helt svart, og de må ha sluppet ut alle de små storhundene for jeg kunne ikke finne dem noe sted. Da plutselig så jeg noe annet interessant, og det var noen papirgreier som lå under bordet, "fotoalbum" tror jeg de kaller det, og noen ganger synes jeg det er gøy å tygge på papir, for det lager lyd. Men disse papirene smakte ikke noe godt og var seige og rare i munnen, så jeg lot dem være. Ved siden av fant jeg heldigvis noe som var mer spennende, det de kaller "avis". Når storhunden kommer hjem, setter han seg noen ganger ned og stirrer inn i disse papirgreiene og av og til rister han litt på dem. Det prøvde jeg å gjøre også; jeg stirret hardt på det og ristet, og det var gøy for det ble fin lyd. Jeg ristet enda litt hardere og gravde på dem i tilllegg, og det var enda mer gøy, for nå kom det kjempefine lyder og mange biter fløy rundt i lufta! Men heller ikke dette papiret smakte spesielt godt, så jeg ble ganske fort lei.

Da endelig kom jeg på noe som var veldig gøy! De store blomstene som står der, de kunne jeg grave i. Og riste. Så det gjorde jeg. Jeg holdt på med det ganske lenge, og det var kjempegøy, for jorden spredte seg utover et stort området. Du kan se på bildet hvor fint det ble!

Etter å ha holdt på med dette ganske lenge, og laget en veldig fin graveplass på stua, synes jeg det var på tide at morhunden fikk komme å se. Så jeg begynte å bjeffe foran døren, og etter en laaaang stund, når jeg egentlig hadde lagt meg for å hvile igjen, kom hun endelig.

Men så skjedde noe veldig rart. Hun begynte å bjeffe og rope og vifte med armene og trampe i gulvet. Det har jeg aldri sett før, så jeg ble litt redd. Og så tenkte jeg hun kanskje skjente på meg. Hun dro meg med bort til det fine gravestedet jeg hadde laget og så sa hun "Fy skamme seg!", og det likte jeg ikke, for det er det samme som skjenn. Jeg har en mistanke om at hun kanskje ikke likte gravestedet likevel, men jeg er ikke helt sikker, for det er jo helt umulig å forstå! Det ble jo så gøy!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on februar 21, 2006 at 6:02 pm Kommentarer (0)

Fillern!

Jeg er så skuffet! I dag tidlig har jeg virkelig vært flink. Jeg har samlet alle gulvteppene i en haug midt på gulvet. Jeg har ryddet litt i en skuff som sto halvåpen og der fant jeg mye gøy. En tommestokk – hva nå det er – som ble veldig fin etter at jeg hadde spist litt på den. Tau – nesten som turbåndet mitt – ble en veldig flott og stor vase, mye bedre og større enn den var. Og så fant jeg lim, det var kjempegøy en stund, men så ble det så ekkelt i pelsen min og luktet ikke godt i det hele tatt. Men det ble veldig gøy å gå på gulvet, for potene satt litt fast, akkurat som i gjørmemyra der vi har gått tur.

Likevel, på tross av alt det fine jeg hadde laget til så har ikke morhunden tatt meg med ut. Bare en liten tur ned i hagen, men jeg rakk ikke å sjekke blomstene en gang! Hun bare sitter ved den fordømte lyse-og-trykke-maskinen og trykker potene sine hele tiden og stirrer inn i en lysende firkant. Jeg forstår ikke vitsen. Jeg har prøvd å bjeffe litt ved døren. Da fikk jeg skjenn. Så prøvde jeg å pipe litt og gå rundt og rundt og rundt. Ingen reaksjon. Hun er nok litt dum, for det er jo mye gøyere å være ute og leke, enn å sitte her inne.

Jeg har også registrert at puste-og-pese maskinen fortsatt står på gulvet. Det betyr nok at hun skal dra den rundt på gulvet igjen, for ellers så hadde hun tatt den med til sengeplassen sin. Der kan den være i dagevis (tror ikke den får mat en gang), og ikke bjeffer den ved døren en gang. Jeg håper så inderlig at hun kan dra den rundt på gulvet og bli ferdig med det, for DA kanskje kan hun bli med ut og leke!

Men nå ser det ut som om hun i hvert fall er ferdig med den lyse-og-trykke-maskinen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on februar 18, 2006 at 12:28 pm Kommentarer (0)

En rar dag

I dag har jeg gjort mye rart gitt! Jeg fikk lov å komme inn på soverommet mye tidligere enn vanlig, for storhunden skulle på jobb. Men selv om jeg fikk komme inn, ville ikke morhunden stå opp! Så når storhunden gikk, så lekte jeg litt med et bein, spiste litt på sengeteppet, men det var så kjedelig at jeg la meg og sov igjen jeg også.

Plutselig begynte det å dure i den svarte dingsen som morhunden har ved sengeplassen sin, og da spratt hun opp som vanlig og begynte å snakke og snakke og snakke. Jeg fatter ikke hvorfor, for jeg hadde ikke gjort noe! Så tenkte jeg kanskje jeg skal bite litt i tåa hennes, slik at hun føler at jeg hører på henne. Men det likte hun ikke. Så da fikk jeg skjenn. Jeg prøvde å hoppe opp og gi henne et hundekyss på snuten, men hun likte visst ikke det heller for da fikk jeg enda mer skjenn. Det var ikke gøy.

Etter at morhunden hadde lagt fra seg den svarte dingsen, fikk jeg lov å gå ned i hagen. Det var gøy! Jeg begynte med en gang å grave for å se om det var noe under blomstene. Snuten og forlabbene mine ble fulle av jord, men det var bare fint. Jeg fant dessverre ingenting. Men alle blomstene lå fint spredt rundt da jeg var ferdig. Jeg syntes det passet å spre dem litt mer, så jeg tok noen av dem og filleristet dem litt så de spratt rundt til alle kanter. Det var gøy! Men enda så flink jeg hadde vært så fikk jeg skjenn igjen. Æsj. Jeg måtte komme inn, men det er fint, for nesten alltid får jeg litt mat når morhunden roper på meg. Og det gjorde jeg denne gangen også, men veldig lite da. Men så dro hun fram dette ekle pustevesenet! Det er det værste jeg vet! Når hun begynner å dra dette vesenet rundt på gulvet og den blåser og puster og peser og bråker, da legger jeg meg under kjøkkenbordet. Men noen ganger kommer vesenet etter meg og strekker den kjempelange snuten sin mot meg og puster og bråker, og da blir jeg redd.

Heldigvis varte det ikke så lenge før den ga seg – men den står fortsatt midt på gulvet der og ser på meg med et rødt øye – og så begynte morhunden i stedet å filleriste sengeplassen sin. Det var gøy! Når hun hadde revet opp alle teppene sine og skulle putte dem i rundt-og-rundt-maskinen-med-vann ville jeg vise henne at jeg også kan filleriste ganske bra, så jeg bet meg fast i en snipp og filleristet så godt jeg kunne. Men det var visst ikke bra nok, for jeg fikk skjenn igjen. Og så sa hun "slipp" og det vet jeg hva betyr: hun vil ha byttet sitt for seg selv. Men neste gang skal jeg vise henne at jeg er minst like flink til å filleriste, og da blir hun sikkert glad!

Men først må jeg sove litt, for jeg er bare fire måneder og derfor blir jeg så fort trøtt. Bare hun ikke begynner med det fæle pustevesenet….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lagret under: on februar 17, 2006 at 1:41 pm Kommentarer (3)
Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00